Prest Silje Mathea Kleftås Nygård (32) har stor tro på både kjærligheten og den kristne vielsen. Men hun skulle ønske at brudeparene turte å skille seg mer ut. Litt sånn som hun gjør selv.

De fleste har vært vitne til mange vielser i løpet av livet. Men som prest er Silje Mathea den eneste som kommer så fysisk tett på brudeparet i det avgjørende øyeblikket.

– Jeg føler jo nesten at jeg tråkker over en intimgrense. Man er veldig privilegert som får lov til det, og så føler man jo litt sånn oi nå må jeg kanskje trekke litt tilbake så de får hatt sitt «moment». Men samtidig får de ikke det momentet uten at jeg sier noe.

Det tok litt tid for Silje Mathea å innse at hun hadde blitt «prest i den presteste forstand». I en forblåst kirke i Lofoten, mens en kiste ble senket ned med tau – omgitt av majestetiske fjell på alle kanter – begynte det å synke inn hva hun hadde blitt, og at det var greit.

– Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har hatt den mest gjennomtenkte veien mot å bli prest. Det er jo mange som har en sterkt kall. Og all ære til dem, men av og til så skjer det litt på slump også.

Jeg tror jo egentlig ikke at jeg klarer å leve opp til alle forventningene.

Selv om Silje Mathea har gått fullt inn i presterollen, er det ikke alltid lett. Hun sier at mange har klare forventninger om hvordan en prest skal være, og at det til tider kan føles som et press.

– Jeg har opplevd at folk har blitt skeptiske når jeg kommer med mine tatoveringer og mitt ikke-kommunegrå hår. «Åja, men er det du som skal begrave mamma. Du kan umulig gjøre en god jobb». De forventer nok en høyreist, veldig alvorlig prest, og der er ikke jeg i det hele tatt. Jeg tror jo egentlig ikke at jeg klarer å leve opp til alle forventningene, forteller hun.

Når det kommer til bryllup, liker Silje Mathea de parene som tør å gjøre ting litt annerledes, for eksempel ved å velge en sang som betyr noe for dem heller enn en standard brudemarsj.

– Selv hadde jeg band i min vielse og Darth Vader som brudepike. Det er noe med å tørre å gå litt utafor boksen, oppfordrer hun. Hun synes også at folk fokuserer på feil ting, og glemmer det som er viktigst.

– Jeg skulle ønska at folk ikke stressa så mye. Man blir litt «bridezilla» og opphengt i at alt skal være fint og flott. Jeg skulle ønske folk tok seg tid til å være tilstede i øyeblikket og få med seg hva presten sier, få med seg alle blikkene, sånne ting.

Hvordan merker du at folk stresser?

– Jeg ser at de ser rundt seg, og ikke klarer å holde øyekontakt med meg eller brudgommen. De er så ute av seg sjøl. Jeg tenker, kan du ikke bare glemme at alt ikke ble ferdig, fordi ingen bryr seg. Alle er der jo for å feire det paret.

Paret som gifter seg i Hvitsten kirke i dag, ser ut til å ha fulgt rådet om å være til stede. På vei ned midtgangen stopper bruden opp og brudgommen trer fram. De to blir stående lenge med blikkene låst på hverandre. Det er nettopp denne høytideligheten som gjør at Silje Mathea har tro på den kirkelige vielsen.

– Man kan komme og være så tøff i trynet på forhånd: «vi skal bare ha det enkelt, vi gjør dette bare for å si ja og få papirene i orden». Men med en gang de kommer inn i kirkerommet, så skjer det noe magisk. De skjønner at shit, nå skjer det. Etter at jeg begynte å vie sjøl, så har jeg innsett hvor viktig den seremonien er. Alle liker å bli gjort stas på. Det er bare det vi gjør, vi gjør litt stas på folk.

Når utmarsjen begynner, bryter brudgommen ut i sang og dans.

En kirkelig vielse har mange funksjoner, men for Silje Mathea er det ikke tvil om hva det viktigste aspektet ved seremonien er – å binde sammen kjærlighet og tro.

– Man lever et liv der ute, og så finner man noen man vil dele livet sitt med. Det er viktig å ta med seg inn i kirka. Fordi jeg tenker at Gud er en type som gleder seg over det, og som synes det er veldig stas når to mennesker vil leve sammen. For det er jo kjærligheten som er det største og viktigste vi har i livet.

Vielsen i gamle og mørke Hvitsten kirke nærmer seg slutten og de store kirkedørene åpner seg. Den lave vintersola trenger seg inn i den mørke trekirka og treffer brudeparet perfekt idet de begynner på utmarsjen. Kanskje det er et tegn fra arbeidsgiver om at presten har gjort jobben sin riktig i dag.